Regenerativt landbruk: Fremtidens dyrkingsmetode?

I en tid preget av klimaendringer, tap av biologisk mangfold og et økende press på verdens matsystemer, søker vi stadig etter mer bærekraftige måter å produsere mat på. Regenerativt landbruk har seilt opp som et begrep mange snakker om, en tilnærming som lover å ikke bare opprettholde, men aktivt forbedre jorda vi dyrker. Men er dette virkelig fremtidens melodi for norsk landbruk, eller bare et nytt moteord? For mange med nærhet til norsk jordbruk, vekker dette både nysgjerrighet og en sunn skepsis. La oss dykke dypere ned i hva regenerativt landbruk egentlig innebærer.

Hva regenerativt landbruk er

Regenerativt landbruk handler i bunn og grunn om å gi mer tilbake til jorda enn vi tar ut. Det er en helhetlig tilnærming som ser gården som et økosystem, der målet er å gjenoppbygge og forbedre jordhelsen, styrke vannets kretsløp, øke det biologiske mangfoldet og forbedre de naturlige økosystemtjenestene – altså de gratis godene naturen gir oss, som pollinering, vannrensing og næringssirkulasjon. Mens økologisk landbruk setter klare grenser for bruk av innsatsmidler, er regenerativt landbruk mer prinsippbasert. Det fokuserer på resultatene – en sunnere, mer levende jord – fremfor å diktere nøyaktig hvilke metoder som er tillatt eller forbudt. Det bygger på prinsipper fra både tradisjonelt og økologisk landbruk, men integrerer også ny kunnskap om jordbiologi og karbonkretsløp for aktivt å regenerere – altså fornye og forbedre – ressursgrunnlaget vårt.

Sentrale prinsipper i praksis

Sentralt i denne tilnærmingen står et sett med prinsipper som styrer praksisen. Disse inkluderer å minimere forstyrrelsen av jorda, noe som ofte betyr redusert eller ingen pløying. Pløying kan sammenlignes med et jordskjelv for det yrende livet i matjorda, og ved å la jorda ligge i ro, beskyttes strukturen og mikrolivet. Videre handler det om å maksimere plantedekket, slik at jorda aldri ligger bar og utsatt for erosjon. Dette oppnås gjennom bruk av dekkvekster (planter som dekker jorda mellom hovedvekstene) og fangvekster (planter som fanger opp næringsstoffer og forbedrer jordstruktur). Et annet nøkkelprinsipp er å fremme biologisk mangfold, både over og under bakken, gjennom varierte vekstskifter (å bytte på hvilke planter som dyrkes på et skifte fra år til år) og gjerne samplanting. Å sørge for levende røtter i jorda så lenge som mulig gjennom vekstsesongen gir kontinuerlig næring til mikrolivet. Integrering av husdyr gjennom målrettet beiting – for eksempel ved planlagt flytting av dyr mellom ulike beiteområder (rotasjonsbeite) for å unngå overbeiting og stimulere gjenvekst – kan også være en viktig del, der dyrene bidrar til gjødsling og stimulering av plantevekst. Til slutt handler det om å forstå gårdens unike kontekst og se den som en del av et større økosystem og en helhetlig gårdsdrift.

Jordhelse som kjerne i praksisen

Alt starter og slutter med jorda. En sunn, levende jord er selve fundamentet i regenerativt landbruk. Når vi minimerer jordarbeiding, holder jorda dekket og tilfører organisk materiale gjennom kompost, husdyrgjødsel og planterester, bygger vi opp humus – det mørke, stabile organiske materialet i jorda som er avgjørende for jordfruktbarheten. Humus fungerer som et spiskammer for planter og mikroorganismer, forbedrer jordstrukturen slik at den blir mer porøs og luftig, og øker jordas evne til å holde på vann. Forskning antyder at en økning i mullinnhold (humus) på 1% kan øke vannlagringskapasiteten med rundt 150 000 liter per hektar. Dette er kritisk i et klima med stadig mer uforutsigbart vær, der vi opplever både perioder med tørke og intense regnskyll. En sunn jord med god struktur og høyt organisk innhold er rett og slett mer robust og motstandsdyktig.

Karbonlagring – en viktig klimagevinst

Jordas evne til å lagre karbon er også en sentral del av diskusjonen rundt regenerativt landbruk. Jordsmonnet globalt inneholder faktisk to til tre ganger mer karbon enn hele atmosfæren. Gjennom fotosyntesen trekker planter CO2 fra lufta, og en del av dette karbonet lagres i jorda via røttene og nedbryting av organisk materiale. Regenerative metoder, som økt bruk av flerårige vekster, dekkvekster og redusert jordarbeiding, har potensial til å øke denne karbonlagringen betydelig. Selv om det er knyttet usikkerhet til nøyaktig hvor stort potensialet er, spesielt under norske forhold, er det liten tvil om at en sunnere jord med mer organisk materiale binder mer karbon. Som Matprat også belyser, gjør dette regenerativt landbruk til et viktig verktøy i arbeidet med å redusere landbrukets klimaavtrykk.

Eksempler på regenerativ drift

Internasjonalt eksempel ZQ-initiativet i New Zealand

Regenerative prinsipper tas i bruk over hele verden. Et interessant eksempel er ZQ-initiativet i New Zealand, som blant annet Glerups samarbeider med for å skaffe ull. ZQ ble etablert for å skape større transparens og sporbarhet i ullindustrien, og ZQ-sertifiserte gårder jobber aktivt med regenerative metoder fordi de ser en direkte sammenheng mellom jordhelse, dyrevelferd og kvaliteten på ullen. Jo sunnere jorda er der sauene beiter, desto bedre blir ullkvaliteten. Dette viser hvordan regenerative prinsipper kan knyttes direkte til produktkvalitet og markedsetterspørsel. Som Grant Barbara fra Glenbourne Farming Ltd. sier: «Vi må lære neste generasjon hvor heldige de er som får forvalte jorda, og overlevere den i bedre stand enn vi overtok den.» Dette fanger essensen av det langsiktige perspektivet.

Norske pionerer Håberg og Skinnes gård

Også her hjemme i Norge ser vi stadig flere bønder som utforsker regenerative metoder. Synnøve og Øyvind Skogen Håberg i Telemark er blant pionerene. Etter mange år med økologisk drift, søkte de etter metoder for å forbedre avlingene ytterligere og samtidig bygge opp jordhelsen. Deres erfaringer fra Håberg gård viser at overgangen krever tålmodighet, læring og vilje til å prøve og feile, spesielt når det gjelder ugraskontroll uten pløying og sprøytemidler. Et annet inspirerende eksempel er Live og Kristoffer Skinnes på Nedre Skinnes gård i Krødsherad. De har sluttet å pløye, bruker fangvekster, praktiserer vekstskifte med urkorn og integrerer dyr på beite for å bygge opp jorda og lagre karbon. Deres arbeid viser at det er mulig å drive regenerativt under norske forhold, selv om det krever en annen tilnærming enn det konvensjonelle.

Veien videre – utfordringer og muligheter

Kunnskap, tilpasning og økonomi

Selv om potensialet er stort, er det viktig å være realistisk. Regenerativt landbruk er ikke en magisk løsning uten utfordringer. En av de største er kunnskapsbehovet. Mange av metodene krever en dypere forståelse av jordbiologi og økologiske prosesser. Ugraskontroll uten pløying og sprøytemidler kan være krevende, spesielt i starten. Det er også behov for mer forskning og tilpasning av metodene til norske forhold, ulike vekster og klimasoner. Som en NIBIO-rapport fra 2019 påpekte, varierer potensialet for karbonlagring betydelig, og vi trenger bedre metoder for å måle effektene nøyaktig. Overgangen kan også innebære økonomisk risiko for bonden i en omstillingsfase, og det er spørsmål knyttet til skalerbarhet og potensielle avlingskonsekvenser ved en bred overgang, selv om pionerer som Skinnes mener det er mulig å produsere nok mat.

Rammeverk og politisk støtte

Samtidig åpner regenerativt landbruk for store muligheter. På europeisk nivå ser man på hvordan regenerative metoder kan bidra til å nå målene i EUs «Farm to Fork»- og biodiversitetsstrategier. En EASAC-rapport analyserer dette potensialet kritisk, og stiller viktige spørsmål om mulige konsekvenser for matpriser, kosthold og bøndenes økonomi. Det understreker behovet for en balansert tilnærming og grundige analyser når vi legger om kursen for matsystemet vårt. For å lykkes kreves det en felles innsats fra bønder, forskere, rådgivere og myndigheter. Økonomiske insentiver og politisk støtte kan være avgjørende for å senke terskelen for bønder som ønsker å legge om.

Fleksibiliteten i regenerativt landbruk, basert på prinsipper for jordhelse og økosystemforbedring fremfor rigide regler, er en styrke. Det gir rom for tilpasning til lokale forhold og den enkelte gårds unike kontekst. Målet er kontinuerlig forbedring av jordhelsen, og veien dit kan se ulik ut fra gård til gård. Dette krever en ny måte å tenke på, der bonden i enda større grad blir en observatør og forvalter av økosystemet på egen gård.

Kan regenerativt landbruk brødfø fremtiden?

Så, er regenerativt landbruk fremtidens dyrkingsmetode? Svaret er kanskje at det er en helt avgjørende del av fremtidens landbruk. Det representerer et nødvendig skifte i fokus – fra kortsiktig maksimering av avling til langsiktig bygging av et robust og fruktbart ressursgrunnlag. Det handler om å jobbe med naturen, ikke mot den. Å forstå og styrke de naturlige prosessene i jorda er nøkkelen til et landbruk som kan møte fremtidens utfordringer, enten det gjelder klimaendringer, matsikkerhet eller behovet for å redusere bruken av innsatsmidler.

Sett fra et ståsted med engasjement for norsk landbruk, handler dette om mer enn bare teknikk. Det handler om forvaltning. Om å ta vare på den jorda som har gitt oss mat i generasjoner, og sørge for at den kan fortsette å gjøre det for kommende slekter. Sunn jord gir ikke bare grunnlag for trygg og næringsrik mat, men også levende bygder og et rikt biologisk mangfold. Regenerativt landbruk tilbyr en vei mot et landbruk som i større grad spiller på lag med naturen og bidrar positivt til både miljø og lokalsamfunn.

Veien videre vil kreve læring, tilpasning og samarbeid. Vi er ikke i mål, og det finnes ingen enkel fasit. Men interessen og engasjementet vi ser hos bønder som prøver ut regenerative metoder, kombinert med økende forskning og politisk oppmerksomhet, gir grunn til optimisme. Regenerativt landbruk er ikke bare en samling teknikker; det er en bevegelse og en filosofi som bærer i seg et løfte om et mer bærekraftig, motstandsdyktig og levende norsk landbruk for fremtiden.